Enkle mennesker på Frogner

012uKXXWfXEG
Elisenbergveien 3. Fotografert i 1904 av A.B. Wilse

Våren 1974 flyttet ti langhårede ungdommer inn i en diger nedslitt leilighet i Elisenbergveien for å starte kollektiv. Jeg var en av dem. Uka etter skrev herr Funder, formannen i Frogner Høyre, en beroligende artikkel i bydelsavisa. Tittelen lød ”Enkle mennesker på Frogner”, og var slått opp over fire spalter på forsida. Flere spalter i bredden hadde ikke avisa den gangen. ”Det har kommet enkle mennesker til Frogner,” skrev han, og mante sine medborgere til å møte disse endringer i tiden med et åpent sinn. Frognerborgerne har tradisjon for å vise hjertelag og omtanke for andre når det trengs, mente han, og viste blant annet til det årlige loppemarkedet i regi av Lions Club, til inntekt for gode formål.

Etter møysommelige vurderinger var han kommet fram til at man ikke hadde annet valg enn å ønske innflytterne velkommen. Dessuten var det jo på ingen måte sikkert at menneskene det her var snakk om var fullt så enkle som de så ut til. Så: ”Velkommen skal dere være.”

Oppe i tredje etasje i Elisenbergveien 3 var vi ikke et øyeblikk i tvil om hvem herr Funder siktet til. Vi var heller ikke i tvil om at så vel hjertelaget som omtanken ville ha blitt satt på en hard prøve dersom han skulle ha forvillet seg innenfor dørstokken vår. Her hang tapetene i laser ned av veggene. Gulvet så ut som om det var blitt pløyd opp med harv. Stukkaturbløtkaka i stuetaket truet med å falle ned når som helst, og gjorde tilværelsen utrygg for enhver som oppholdt seg i rommet. Men ikke noe av dette skyldtes enkle mennesker. Vi pusset opp mot avslag i husleia, og holdt på i månedsvis med forholdsvis enkle redskaper. Fint fikk vi det også etter hvert, med plakater av både Dylan og Ulrike Meinhof på veggene. Naboene i oppgangen så vi aldri noe til, noe som åpenbart ikke hindret dem i å se oss. I skrivelsen fra huseieren forekom ordene ”anstøt” og ”uanstendighet” en rekke ganger. Blant annet skulle flere av oss ha blitt observert nakne på kjøkkenet til ukristelige tider av døgnet, til stor sjenanse for gjenboerne.

Spesielt det siste virket underlig. Vi hadde jo ingen gjenboere. Ikke som vi kunne se, ihvertfall. Uansett hvor omhyggelig vi speidet ut av kjøkkenvinduet, så vi ikke annet enn den grå murveggen i bakgården, med en liten flik av blå Frognerhimmel over.

Svaret på gåten fikk vi noen måneder seinere, da naboen over gangen fikk nok og flyttet lenger vest. Vi gikk inn i den tomme leiligheten for å se oss om. Da viste det seg at man faktisk kunne streve seg til et slags innsyn derfra – hvis man gikk inn i matboden, klatret opp på en stol, strakte seg så lang man var og kikket ut gjennom en lufteluke. Da kunne man få et lite glimt inn av kjøkkenvinduet vårt, og ane at det foregikk noe innenfor.

Frogner var ellers en fin bydel å komme til. Gatene var brede og rolige. Lys og luft mellom husene, og god plass på brede fortau, spesielt ettersom alle persianerkåpene hastet over til den andre siden av gata så snart vi viste oss utendørs.

Men det var riktig som herr Funder hadde sagt – de hadde ikke annet valg enn å ønske oss velkommen. Det skulle nemlig snart blir flere av oss. De store gamle leilighetene i Frognerstrøket var som magneter på folk med kollektivdrømmer, og dem var det mange av på søttitallet. En flokk på ti ungdommer eller mer var dessuten langt mer betalingsdyktige enn vanlige familier. Følgelig gikk alarmklokkene i den ene bygården etter den andre etter hvert som langhåra ungdom med flagrende gevanter flyttet inn. Bare ordet ”kollektiv” var i seg selv nok til å sette vidløftige fantasier i sving. I virkeligheten forekom gruppesex og fri flyt av dop i alle farger på langt nær så ofte som ryktene ville ha det til. Derimot var det hyppige husmøter, der ikke bare synspunkter på praktiske gjøremål, men også livssyn og politiske holdninger ble debattert vegger opp og stolper ned. Når kollektivbevegelsen etter hvert mistet piffen og la på røret, utover på åttitallet, skyldes det nok først og fremst husmøtene, som ofte utartet til rene maratontilstelninger, med innlegg og debatter til langt på natt. Slitsomt ble det også med alle gjestene som stakk innom. Når Club 7 stengte klokka halv ett, ble det alltid leven og renn på dørene. Særlig i helgene. Lørdag formiddag lå halve Oslos uteliv og sov i stua. Nå var riktignok ikke utelivet på langt nær så omfattende som i dag, men det ble likevel trangt om plassen.

Ellers levde vi rolige liv, relativt sett, uten alt for store utblåsninger. Et unntak var selvfølgelig 1. mai. Kollektivet i Elisenbergveien hadde et ganske rått musikkanlegg, og på arbeiderklassens kampdag grytidlig om morgenen ble høytalerne satt opp i åpne vinduer ut mot bakgården, volumknappen skrudd opp så langt det lot seg gjøre og Internasjonalen avspilt så det klirret i rutene. Etter hva jeg har hørt, snakker de om det der i gården ennå.

Men tidene forandrer seg. På slutten av søttitallet dukket punkerne opp, med rosa hår og sikkerhetsnåler gjennom kinnene. En del av dem hadde tatt seg til rette i den gamle villaen på Tinker’n, og flyttet inn med alt sitt pikk og pakk. Disse lurvete skapningene ble stadig observert i strøket, omgitt med et gufs av samfunnsforakt og uhygge. Da opplevde vi det utrolige at persianerkåpene faktisk kom over på vår side av gata, og søkte trygghet i vår frynsete, langhårede nærhet. Da forsto jeg at vi endelig var blitt akseptert som ekte Frognerboere.

For min del bor jeg i bydelen fortsatt, over førti år etter.